|
|
|
|
|
|
Dikt fra tidligere år
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Nå er det snart jul
av
Heikki Grøhn
|
Nå er det snart jul og da ønsker jeg meg
en god bok.
En å krype inn i når jeg fryser, feks,
eller når jeg er ensom
(feks), eller når
hele verden, føler jeg, går meg imot.
Krype inn og kravle rundt mellom sidene,
grafse til meg næring der jeg finner den;
en proteinrik setning her, et dikt der
fullt av A, B, 1&2, C, D og K-vitaminer,
ete og drikke, bo i boken til jeg,
velfødd og styrket,
påny kan gå ut
og blande meg med dere, masekopper.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Fra en eller annen krig
av
Jan Erik Vold
|
"Vi brukte splintbomber
likevel."
Jaha. Så brukte de
splintbomber
likevel.
Hva
bruker de neste gang likevel?
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Levende død
av
Michael Bloch
|
Da jeg var yngre
ville jeg så gjerne være som alle andre
jeg ville så gjerne bli godt likt av alle
Det vil jeg fortsatt.
Men nå begynner jeg å bli for gammel
til å være redd for å drite meg ut.
Alle forventer at du skal være konform
du skal følge normene
men hvem er "alle"?
hvem er "alle andre"?
I virkeligheten eksisterer de ikke.
Noen går gjennom livet
uten noensinne å kjenne seg selv
uten noensinne å være seg selv
bare leve for å oppfylle andres forventninger
tilfredsstille andres behov
aldri spørre seg selv: hva vil jeg?
Det er å være levende død.
Hvorfor er folk ensomme
når de har så mange venner?
Det er fordi det gjør vondt å savne
seg selv.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
En gang i blant
av
Randi S. Nielsen
|
En gang i blant skulle en ta seg tid
til å gjøre nær sagt ingenting.
La timene rusle litt sakte forbi
og la tankene fly litt i ring.
En gang i blant skulle en stoppe opp
- uten formål og uten grunn,
bare sitte i fred med sin kaffekopp
og bare "være" en liten stund.
En gang i blant skulle en roe seg ned
og se alt i litt større perspektiv -
gi tankene tid til å dvele litt ved
hva en egentlig vil med sitt liv.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Kontrastenes verden
av
Ann-Magret Røsten Vedal
|
Anna og Egil, 1 og 3 år.
Hopper og spretter.
Ubekymret og glad.
Nicole og Colin, 1 og 3 år.
Har sendt sin far til strid mot Saddam.
Trøster seg med sin bamse.
Rana og Josef, 1 og 3 år.
Livredde og apatiske.
Søker trygghet på mammas fang.
En verden av grufulle kontraster.
Tenn lys for en verden med mindre kontraster.
Tenn lys for alle jordens barn.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Rulle rundt -
(og rundt)
av
Rolf Jacobsen
|
I den tekniske byen
hvor alle ruller rundt på hjul
så de kan bli glade fort
og få penger så de kan kjøpe alt
der kjenner ingen hverandre mer
for de har ikke tid
for de skal rulle rundt på hjul
å kjøpe morsomme ting
så de kan bli glade fort
så alle barn må passe på seg selv
og alle gamle må legge seg og dø
for ingen har tid og ingen vet levende råd
for det gjelder å glemme og det gjelder å bli glad fort
mens lysene blinker rødt og blinker grønt
ruller alle rundt på hjul
ruller rundt
og rundt og rundt -
osv, osv --
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Når ord ikke strekker til
av
Pamela Hill Griffiths
|
Synet av unger
som tør vise en
uforbeholden kjærlighet
kan ikke beskrives med ord.
To som krangler
med stive blikk
og hevede skuldre -
begge i kampposisjon...
En sval kveld der
livsklokka sakner farten
for at vi skal få
mest mulig lengst mulig...
Et sovende barn midt i
vår egenproduserte
larm med sine egne drømmer
om en bedre, annerledes tid...
To eldre som sitter
hånd i hånd i livets høst
og venter på en, uventet,
vår, til felles glede...
Ord strekker ikke til...
Heldigvis.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Fadimas gråt
av
Helge Berseth
|
Jeg så et bilde av deg i dag
du gråt...
For de fleste i verden er du navnløs
derfor kaller jeg deg for Fadima...
De kom som reddende engler
en invasjon fra det velmenende land
de kom som profane predikanter
med vederkvegende gjerninger og håp
Alt det besnærende moderne
himmelsendte remedier og redskap
disse fremmende rytterne har
er på plass i det golde landskap
Som frihetens beskyttere stuper de
som ørnen etter haren
med brede glis og overlegen arroganse
svinger de cowboyhatten høyt over hodet
Hvorfor gråter du da
Fadima...
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Ondskapens akse
av
Håkon Nydal
|
Der kjem dei!
Han ser fire rette ljose aksar
mot den store blåe himmelkvelven.
Dei kjem rett mot han,
og vert lenger og lengre
for kvart sekund.
Store Allah stopp dei!
Nei- Nei ikkje ein gong til!
Med skjelvande hand
held han fast i krykkja.
Tajmir trykkjer sin magre
og skjelvande kropp mot moske-muren.
Han hugsar lysglimten,
smertane og mørket.
Det er ein solfylt, vakker morgon,
himmelen er så vid, stor og lys,
med eit er mørket der igjen!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
La bombene falle
av
Pamela Hill Griffiths
|
La bombene falle
Det er bare kropper
som tilfeldigvis bor der og med seg selv stopper.
La bombene falle
En krig rensker opp
sivile går med, men hvorfor der sette stopp.
La bombene falle
Og krig gå sin gang
etterpå telles de opp som sang sin svanesang.
La bombene falle
Men helst ikke her
for vi kjenner jo våre, de vi selv har kjær.
La bombene falle
det finnes jo en grunn
I mellomtiden kan vi andre få tatt oss en blund.
La bombene falle
Det går en gang over
det er i hvertfall noe de mektige stadig vekk lover.
Krigen spør ikke etter språk, landegrenser, folk
er kun de mektiges våpen, fungerer som deres tolk.
Når lederskap og galskap er to sider av samme sak
da kan selv den sterkeste bli avmektig og svak.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Hvis
av
Rudyard Kipling
gjendiktet av
André Bjerke
|
Hvis du kan bli på post når man forlot deg
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil står mot deg,
men også våkent lytte til kritikk;
hvis du kan gå i ventetidens lære
og møte løgn - med sannhet som ditt svar,
og møte hat - du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var.
Hvis du kan ferdes fritt på tankens veier,
og drømme - uten selv å bli fordrømt,
hvis du kan møte nederlag og seier,
som to bedragere du selv har dømt;
hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
til usselt pjatt i demagogens munn,
hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges,
og atter bygge det på naken grunn.
Hvis du kan våge alt på samme terning,
et enkelt kast på livets spillebord,
og tape alt - og gjenoppta din gjerning,
men aldri nevne tapet med et ord;
hvis du kan ta din tørn og ikke gi deg,
men sette inn hver fiber i din kropp
og holde ut når alt forstummer i deg
unntagen viljens røst: «Gi aldri opp!»
Hvis du kan si til massen hva du mener,
og selv blant konger være den du er,
hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
og venn og uvenn står deg like nær;
hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
med seksti solsekunder, - da som lønn
er jorden din med alt som finnes i den,
og - enda mer - du er en mann, min sønn!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Bekjennelse
av
Rudolf Nilsen
|
Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål for det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?
Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.
Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.
Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Har vi glemt ...
av
Randi S. Nielsen
|
Har vi glemt å kunne takke,
har vi glemt å være glad?
Har vi glemt at det å yte
er bedre enn å ta?
Har vi glemt å være neste,
våre søskens advokat -
og å gi vårt aller beste
for å fjerne splid og hat?
Har vi glemt at jordens trakter
er vårt felles arnested -
og å være våkne vakter
slik at intet øder det?
Kanskje får jeg aldri svaret,
kanskje spør jeg litt for slemt?
Kanskje er det ingen fare -
kanskje har vi ikke glemt …
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Ti bud til en ung mann som vil frem i verden
av
Jens Bjørneboe
|
I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.
II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.
VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)
VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)
IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)
X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tung tids tale
av
Halldis Moren Vesaas
|
Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di:
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må di gi.
Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme frå deg!
Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tenk om det var meg...
av
Helge Øverås
|
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på et støvete fortau i Calcutta,
fem år gammel, på fanget til min tiggende mor
og med et forundret blikk på alle de fremmede menneskene
som haster forbi i den tunge røyken som ligger over gatene.
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en snødekket trapp i Bucuresti,
åtte år gammel, iskald på hendene
og uten andre eiendeler enn de klærne jeg har på meg,
den slitte trekkspillkassa med noen få mynter i
og det lille trekkspillet som jeg lærte meg å spille på i fjor.
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en skitten pappeske i slummen i La Paz, sulten og tørst,
sammen med gatabarna som ruser seg på lim for å glemme smerten ved å måtte bo på gata
og sove i kloakkrørene for å holde varmen gjennom de lange og farlige nattetimene.
Tenk om det var meg
som akkurat nå - etter lang tid på flukt - satt barbeint og sliten i fjellene over Goma,
uten annet å leve på enn regnvann og røtter, og på leting etter faren min
som ble borte i kaoset da tutsiene angrep flyktningeleiren i Kahindo med granater for noen uker siden.
Tenk om det var meg
som akkurat nå var barnesoldat og satt innesperret i et varmt og overfylt fengsel i Kigali,
tiltalt for drap sammen med soldatene som drepte moren og
faren min
og som truet med å ta også mitt liv hvis jeg ikke gjorde som de sa.
Tenk om det var meg
som akkurat nå dro en av de tunge gruvevognene langt inne i fjellet i Serro Rico,
i 40 graders varme og med bare det flakkende lyset fra gruvelykta til å lyse opp de trange og farlige gangene
hvor lufta er så tynn og forurenset at alle kameratene mine får ødelagt lungene sine og dør før de har fylt 35.
Tenk om det var meg
som akkurat nå ble vekket midt på natta på en liten hybel i Ankara,
av sivilkledde og bevæpnede politifolk som setter bind foran øynene mine
og tar meg med til hovedkvarteret hvor jeg i over en uke blir forhørt, slått og torturert
- bare fordi jeg deltok i en demonstrasjon mot innføring av studieavgift på universitetene i Tyrkia.
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt ensom og forlatt i en kald og trekkfull kjellerleilighet midt i Sarajevo,
97 år gammel, uten slekt og venner etter å ha overlevd tre kriger,
og uten andre eiendeler enn en seng, et par stoler, et kjøleskap og den lille leiligheten
hvor vinduene er dekket til med plast etter at glasset ble blåst ut av artillerigranatene.
Tenk om det var meg - hva ville jeg ha tenkt da...?
Hvorfor er det jeg
som sitter her i dette rike og fredelige landet
med nok mat og klær, i en varm stue og med «hvit jul» i gatene utenfor?
Hvorfor er det jeg
som sitter her i sofakroken og koser meg med julebakst,
i et rom fylt med julepynt og levende lys
og med Billie Holidays nydelige stemme strømmende ut av høyttalerne i bakgrunnen?
Hvorfor er det jeg
som sitter her og filosoferer over tilværelsen
og opplever den gode følelsen av ro, fred, trygghet og undring
som alle mennesker har krav på å få oppleve?
Hvorfor er det jeg
som sitter her og lurer på om jeg noengang fullt ut vil forstå
hvor heldig jeg er som er født i denne delen av verden
og hvordan livet mitt ville ha vært hvis jeg hadde vært født av andre foreldre,
på et annet tidspunkt og under andre himmelstrøk?
Hvorfor er det jeg...?
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Eldorado
av
Åge Aleksandersen
|
Ungen spring imot mæ
kjæm så lett
som i dans
søke visdom og svar
hos de voksne
Ler opp mot de gamle
ho e fylt av en glans
som driv bort tunge tanka
gir håpet
Kjære barn
du e framtida for mæ
alt æ trur på
ska veks ilag med dæ
du e sannhet og sang
sjølve livet
Og framfor dæ står
daga og år
glede og sorg
e ditt navn
I ei fin gammel bok
står det skreve noen ord.
Gjør det gode
søk fred
sky det onde
gjør du det
da ska du finn
Eldorado
En fjorten år gammel gutt
i Herat i Afghanistan
i vilter leik langs en landevei
en ung sterk kropp
litt voksen
litt barn
med et brennende ønske om å få lev
og bo i et fritt land
Der: på hans skoleveg
e det lagt ut ei mine
Kjære barn
du var framtida for mæ
alt æ trudd på
skoill veks ilag med dæ
du var sannhetens sang
sjølve livet
Og tilbake så står
kvinner og menn
barn uten far uten mor
fedre og mødre
uten barn
land uten folk
folk uten land
var det sånn det var tenkt
Eldorado
Her står æ
i min svakhet
kan itj knel
kan itj be
men æ rope om hjelp
oh kor e det
finnes det ett svar
Eldorado
Livets tre
i ett barn ser æ alt
Det e min himmel
Kjære barn
du e framtida for mæ
alt æ trur på
ska veks ilag med dæ
du e sannhet og sang
sjølve livet
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Visa om lykka
av
Halvdan Sivertsen
|
Æ elska ei jente, ho elska å danse
Ho lovt ho sku lær mæ, æ lovt æ sku kom
Æ gikk førrbi huset æ tort ikke stanse
Æ va så sjenert og så feig og så from
Så blei æ'ke danser så fikk æ'ke gjort det
Æ angra førr seint og ho reiste førr fort
Ja lykka va ledig men så blei ho borte
Æ angre på alt det vi ikke fikk gjort
Du bær i dæ drømma så fær dem ifra dæ
Du har ikke mot og du kar ikke ti'
Så får du'ke vite om lykka vil ha dæ
Om du bli fanga eller bli fri
D'e klart du kan slå dæ d'e klart det kan skjær sæ
Du står ved en avgrunn d'e best å la vær
Men d'e fint eller fælt alt det livet kan lær dæ
Gå over brua, se om ho bær
Ellers bli det førr seint og du får ikke gjort det
Du angra mens åran fær fra dæ så fort
La livet få lån dæ førr snart e du borte
D'e beire å angre på nå' du har gjort
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Bare vent!
av
Pamela Hill Griffiths
|
Brenner du lyset i begge ender?
For dårlig tid til gode venner?
Lite søvn; må benytte tiden
for høyt skattet er fliden.
Når nei-et ditt blir ja
for det går sikkert bra...
Samvittigheten gnager
hele tiden, alle dager.
Familien kommer først
noen sultne, en tørst.
I stedet for tretter
gir du heller etter.
Dagen da du har "fri"
og kan selv innhold gi
da er du ganske tom
og segner bare om.
Da er det jeg, kroppen
som satte den stoppen
for du ville ikke høre
men "ditt" gjennomføre.
Ved grumsopphenting
som har stått på venting
blir du en smerte selv
som egentlig vil vel.
Så unnskyld meg,
jeg vil egentlig ikke plage deg.
Jeg er en pest og plage
som også lys kan lage.
Latter kan jeg også gi
som hjelper deg fordi
du endelig lytter godt
til den kroppen du har fått.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mosaikk
av
Randi S. Nielsen
|
Livet er lys og livet er skygge.
Livet er bry og livet er hygge -
en flerfarget mosaikk av lyset som glitrer,
av skygger som blør,
av bekker som sildrer,
av havet som flør.
Biter som løsner,
biter son flyr,,..
biter av lede og eventyr.
Biter som kommer,
biter som går,
biter som ingen helt ut forstår.
Biter som sammen danner et hele
av det som er eget -
og til å dele.
Biter som festnes i mønster og blir
til Livet som tar -
og Livet som gir.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Om bare skuta bærer
av
Pamela Hill Griffiths
|
Min ferd gjennom livet
går for det meste i åpent hav
med ankeret oppe
og håp om vind til seilene.
Havner finnes også
selv om noen stenges.
Nye skapes underveis
fordi storm tvinger meg i ly.
Når havet er mektig
og båten nokså liten
da kjennes det godt
av og til å slippe ankeret.
Men den som lever
hele livet i en havn
vil ikke komme videre
fordi krefter også må prøves.
Om båten bærer i stormfylt vær
kan bare prøves i storm
for et skip må vise sin sjødyktighet
overfor andre skip i farvannet.
Det å synke kan også være styrke
for det kan skape overlevelsestrang.
Livbåter vil da komme til unnsetning
fra de mest uventede kanter.
Kanskje skipet måtte synke
slik at jeg kunne lære av feil
for deretter å kunne bygge et
enda bedre og mer sjødyktig skip.
Med skumsprøyt om baugen
og åpen blå himmel over
kan selv de tristeste tanker
vugge vekk på bølgekammen.
Livet er i korthet det å ta imot
de bølger som måtte komme
for å kunne runde neste odde
eller finne de beste muligheter
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
En hustavle
av
Arnulf Øverland
|
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.
Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den et det var for sent
da du skjønte dette.
Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.
|
|
|
|
|
|
|
